P R O S E S S E N

Av: Guro Bruusgaard

Publisert i FANFARE nr. 11 - Den Alternative Kulturmeldingen (mars 2018)

Og på RUSHPRINT

Et manus er et arbeidsverktøy, pleier jeg å si til studentene mine. Det kan se ut hvordan som helst, men det skal romme dine visjoner for det du vil lage.

I fem år skrev jeg på et manus og utviklet et spillefilmprosjekt. Prosjektet var hos en manuskonsulent og fire spillefilmkonsulenter som alle hadde så stor tro på prosjektet at det til sammen fikk nesten en million kroner i utviklingspenger fra Norsk filminstitutt (NFI). Men det fikk aldri produksjonsbeslutning.

I ettertidens lys burde jeg tatt beslutningen om å gå i produksjon selv.

Jeg jobber med Fijona Jonuzi. Hun har vært min nærmeste samarbeidspartner siden jeg begynte på Filmhögskolan i Gøteborg. Jeg opplever at vi deler en felles betraktning av verden som skaper en intuitiv forståelse i samarbeidet. Jeg klipper Fijonas filmer, hun skriver på mine prosjekter, med eller uten meg. Når vi jobber sammen synes jeg det er bra først når Fijona og jeg synes det er bra. Egentlig trenger jeg ikke så mye mer.

Jeg har sett et klipp av John Cassavetes der han blir intervjuet i klippeprosessen av Faces i 1969. Vi vet ikke om det blir bra eller dårlig, men det er vårt uttrykk. Vi må ha det gøy, eller så dør vi. Sier han. Han blir spurt om hvem som skal distribuere filmen. John ser først ut som at han ikke forstår spørsmålet, så svarer han: «Vi lager filmen for å like den selv. Så håper vi at andre gjør det også, og om de gjør det så selger de den og om de ikke gjør det så har vi jo laget den. Vi lager film fordi vi liker å lage filmen. We make each other happy.»

Da Fijona og jeg begynte å skrive på Skuespilleren, skrev vi aldri noe synopsis eller treatment. Vi skrev scene for scene, vi visste ikke hvor i filmen de ulike scenene skulle ligge. Vi skrev ekstremt mange scener. Fijona pleier å si at hun ikke vil vite hvordan det skal ende når hun skriver, at drivet og skrivingen også handler om å finne ut av hvordan alt slutter. På dette tidspunktet hadde vi prosjektet i filmutviklingen hos NFI og manuskonsulenten synes det vi skrev var gøy og friskt og lot oss skrive i vei. Til slutt hadde vi et manus på nærmere 300 sider.

På samme tidspunkt året før hadde jeg nettopp vunnet Gullstolen i Grimstad for beste kortfilm med filmen Sirkus. Tematikken i Sirkus var utgangspunktet for arbeidet med Skuespilleren. Grenseoverskridelse, skam, bekreftelsesbehov, eksistensialisme satt i et personportrett av en kjent norsk skuespillerinne. Norsk film skrek etter kvinnelige stemmer, karakterer og perspektiver. Man kan vel si at det fantes et momentum.

Så gikk jeg til den første spillefilmkonsulenten. Han var svært begeistret. Produsenten min på det tidspunktet var veldig overrasket over hvor entusiastisk han var. Vi fikk utviklingspenger.

Men manuset var for langt. Vi måtte skrive det ned om det skulle være mulig å lage film av. Vi kortet det ned. Jeg synes det ble enda bedre.

Så hadde jeg et uformelt møte med konsulenten som fortalte at det hadde dukket opp penger som vi kunne få. Seks millioner kroner. Vi hadde ikke søkt om produksjonsstøtte ennå, men han ville at vi skulle ha dem. Dette sa konsulenten først til meg, så til produsenten. Filmen skal lages! Vi skulle lage filmen. Vi måtte bare sende inn en uformell søknad, sa han. Det gjorde vi. Jeg hadde møter med fotografen, scenografer og musikere.

Men så ringte konsulenten etter en måned og sa at han hadde ikke penger likevel.

Folk utenfor bransjen var helt sjokkerte da jeg fortalte. Jeg tenkte jeg ville gå til pressen eller ledelsen i NFI og klage. Jeg hadde klaget før. Men andre folk innad i filmbransjen sa at dette hadde de opplevd før. Og hvem vil komme på kant med NFI? Jeg likte jo den entusiastiske konsulenten som hadde prøvd. Så jeg lot være. «Dere kommer til å få», sa han. «Bare vent».

Så fikk vi mer utvikling. Vi skrev et nytt manus og castet filmen som vi hadde fått penger til. Vi prøvefilmet og teksten var helt fantastisk og skuespillerne ble så bra. Marie Blokhus ble castet til hovedrollen og spilte mot det som fantes av aktuelle kjærester og mødre. Vi snakket om karakteren og tematikk. Med fotografen og scenograf og skuespillere. Og det føltes nesten som om vi spilte inn filmen.

Så sluttet konsulenten. Uten noen produksjonsbeslutning.

Den nye konsulenten var også begeistret for manus og prosjektet. Men manus burde skrives om. Vi skrev. Hadde møter. Han hadde vanskeligheter med å identifisere seg med den kvinnelige hovedkarakteren. Hva med kjæresten hennes, var det ikke mer naturlig at han dro fra henne som var så gal? Til Tromsø for eksempel, foreslo han. Konsulenten måtte ha et møte med produsenten. Han synes regissøren, altså meg, virket så intens. Og var dette riktig prosjekt for meg å debutere med? Var det ikke for komplisert? Burde jeg ikke lage en annen film først?

På dette tidspunktet var også Sverige og Plattform Produktion kommet inn i prosjektet. «Kom til Sverige og lag filmen her», sa Erik Hemmendorff og Ruben Østlund fra Plattform Produktion. Men Fijona og jeg hadde jo skrevet filmen til den norske samtiden. Til Oslo. «Nei, jeg vil lage den i Oslo, vi kommer til å få penger, jeg er helt sikker», sa jeg. Men vi fikk avslag. Vi nådde ikke opp i konkurransen.

Så fikk vi litt mer penger til å skrive et nytt manusutkast som hadde mer konflikt. Og så sluttet konsulenten, to år før tiden.

Den nye konsulenten var også interessert, men mer reservert. Hun også var redd for at hovedkarakteren var usympatisk. At publikum ikke fikk empati. Vi snakket om å skrive hovedkarakteren opp i alder. Vi hadde jo tross alt også blitt eldre. Årene hadde gått. Ingen av oss var i slutten av 20-årene lenger, alderen til vår hovedkarakter. Aller minst filmkonsulenten. Og står det ikke mer på spill for enn kvinne på randen av 30-årene? Vi fikk mer utviklingstøtte til å skrive et nytt manusutkast, under forutsetning om at vi fikk en dramaturg inn i prosjektet. Fijona og jeg hadde aldri jobbet med en dramaturg før, men ok, tenkte vi. Dramaturgen var dansk og mest opptatt av at han ved første gjennomlesning så at dette var det to kvinner som hadde skrevet. Utover det forsto han ikke så mye. Og vi forsto ikke så mye av ham. Men vi skrev et nytt manus med en ti år eldre hovedkarakter. Herregud, det er så bra, tenkte jeg. Plattform og Fijona hadde nå skaffet co-finansiering fra SFI. En million svenske kroner. Jeg var helt sikker. Denne gangen skulle vi få.

Men vi nådde likevel ikke opp i konkurransen denne gangen heller.

«Det er noe med begynnelsen og slutten», sa konsulenten. Og så skrev jeg et nytt utkast, denne gangen alene. Nå hadde Fijona sagt stopp og ville ikke mer. Det burde jeg også gjort, men jeg var helt sikker på at vi skulle lage filmen. Vi søkte produksjonspenger nok en gang, men nådde fortsatt ikke opp i konkurransen, selv om konsulenten nå mente at manus var i mål. Hun rådet oss til å søke mer utvikling til å caste filmen på nytt nå som filmen var skrevet om til en 40 år gammel kvinne. «Gå til den andre konsulenten», sa konsulenten. Hun mangler kvinnelige søkere.

Vi gikk til konsulenten som manglet kvinnelige søkere. Hun syntes prosjektet var interessant og vi fikk utviklingspenger. Nye skuespillere kom inn og gråt, kastet opp og vred seg i undertrykket angst på prøvefilming. For et sjenerøst yrke det er. Å være skuespiller. Ane Dahl Torp gjorde den samme intense jobben og forarbeidet Marie Blokhus hadde gjort noen år før henne. Nå! Tenkte jeg.

Men nei. Momentumet var borte.

Nå mente NFI at jeg hadde hatt for lav produksjon de siste årene. Hva hadde jeg egentlig gjort? Ingen kortfilm? Ingen spillefilm? Utviklingsarbeid teller ikke på en trackrecordliste.

Og det ble ingen film.

«At du orker», sa folk til meg. Men for hvert nye manusutkast eller casting vi gjorde, åpenbarte det seg nye sider ved prosjektet for meg. Og hver gang et nytt manusutkast var klart, tenkte jeg at det var innspillingsklart. Fijona og jeg synes jo det var bra. Og jeg må innrømme at jeg innerst inne trodde at NFI ikke kunne investere så store beløp uten å la offentligheten få muligheten til å oppleve resultatet.

I en annen del av det offentlige støttesystemet for kunst ville det være absurd at en som forvalter tilskudd kommer med egne subjektive meninger om kunstnerens verk og visjoner. Innen andre kunstfelt ville det oppleves som en mistillit til kunstneren. Jeg fikk hele tiden beskjed om at vi ikke nådde opp i konkurransen. Som om det er et sett med objektive kriterier som danner grunnlaget for vurderingene som gjøres. Det er kunst vi snakker om. Jeg er den første til å se at det er ekstremt mange interessante og dyktige kolleger i mitt eget felt. Men jeg vil ikke forholde meg til at det er en konkurranse. Språk er makt og danner forestillinger om hvordan vi tenker at verden er.

Ofte tenkte jeg at NFI måtte ha sett den ferdige filmen før de kunne ha gitt produksjonstilskudd. De virket så redde. Ingen av de fire konsulentene stolte nok på meg og min visjon til å gjøre noe annet enn å tenke at utviklingen av et manus skulle åpenbare den filmen de ville at jeg skulle lage.

Hadde jeg visst bedre, hadde jeg brukt alle utviklingsmidlene på å lage filmen.