.

Å NAVIGERE - AV MARIKEN HALLE

Å    N A V I G E R E

Av Mariken Halle

Publisert i FANFARE nr. 11 - Den Alternative Kulturmeldingen (mars 2018)

Jeg leser i Morgenbladet om den 93 år gamle økonomen Robert Solows. Han har vunnet «Nobelprisen i økonomi» og hans modeller er standard for verdens økonomilærebøker. Nå kritiserer han dagens økonomer for å være virkelighetsfjerne. At de forsvinner inn i pene modeller i stedet for å prøve å forstå samfunnet.

Han sier: «De elsker pene, enkle modeller som er akkurat så matematisk kompliserte at du må jobbe hardt for å forstå dem, men ikke så vanskelige at du ikke klarer å løse problemet. Studentene får ikke gleden av å forstå økonomien litt bedre, men av å utvikle modellen litt videre.» Han mener noe av grunnen til de nye modellenes fremvekst nettopp skyldes at doktorgradsstudenter oppdaget hvordan de kunne gjøre store personlige fremskritt ved å gjøre bittesmå endringer i modellene. «Dersom de lyktes kunne de klappe seg selv på skulderen og fikk anerkjennelse fra professorene for sine viktige fremskritt. Men alt de i realiteten har gjort er å ommøblere stolene på dekket av TItanic». *

På møte i regiforbundet er regissører i Norge samlet på Kampen Bistro. Vi får gryterett og et glass vin. Så får vi høre to nye manuskonsulenter presentere seg. Til disse to personene kan vi som skriver sende søknader, og de kan velge og støtte. Om du blir valgt går du inn i et utviklingsløp med konsulenten. Manus utvikles, penger kan fortsettes å gis eller det kan avsluttes. Konsulentene sier de ønsker at enda flere av prosjektene faktisk blir til filmer.

Av 60-70 prosjekter som var i utviklingen i fjor ble fire-fem til film, sier en av konsulentene. To mennesker er fulltidsansatt og så går ti prosent av pengene til noe som blir film. Resten holder opp menneskers tid.

På veien hjem tenker jeg på mennesket som søker systemene. Stakkers lille menneske, selv når tallene svir i øynene hennes.

 

05 Hvilken av disse.jpg

 

Jeg leste Lærerkoden og Kunnskapsbløffen av Magnus Marsdal året før datteren min skulle begynne på skolen. Om at rektorer i Oslo fikk økonomisk bonus ut ifra hvor bra elevene gjør det på nasjonale prøver. Om andre fag som ble lagt vekk i måneder for å drille i de fagene det ble testet i. Om at spesiallærere ble tatt vekk fra de som trengte ekstra hjelp og brukt til å jobbe med studenter som lå på vippen. De som hadde spesialundervisning var uansett fritatt.

Jeg leste om læreren i Sandefjord som nektet å dele inn førsteklassingene sine i «mindre bra», «middels» og «bra». Han ville skrive lange individuelle vurderinger, men ikke dele dem inn på denne måten. De som presterte mindre bra kunne bli så urolige. De som presterte bra kunne slutte å strekke seg. De er så små. Hun klarer ikke få opp glidelåsen til boblejakka si, datteren min. Lang tilbakemelding, men ikke inndeling, ville læreren. Men skoleledelsen sa nei og truet med å sparke ham. Han fikk frist til 1. januar på seg og brev fra en av de fremste arbeidsrettsadvokatene i posten med trussel om sparken om han ikke adlød. 1. januar var det 30 lærere som hadde nektet å dele inn førsteklassingene. Jeg gråt på flyet til Kabelvåg da jeg leste dette. En heltehistorie fra i dag. Jeg vil se den filmen.  

 

I en middag jeg er på forteller en pappa om at rektoren på skolen til sønnen ringer hjem til de elevene som presterer dårligst. Ber foreldrene holde barnet hjemme når det er nasjonal prøve.

«Hva?», sier en rundt bordet? «Hva? Hva?», sier de jeg forteller det til. «Hva?»

I barnehagen til datteren min skal de begynne med forebyggende arbeid i psykisk helse. De skal være tidlig ute, for det er statistikk som tyder på at barn og unge i den bydelen sliter psykisk.

Vi kan gjøre mindfulness med barna på skolen mens rektoren ringer og ber dem bli hjemme.

Og i lærerplanen står det nok at vi skal lære de kritisk tenkning.

Hvorfor sier ikke foreldrene fra? Er det en som spør. Hvem vil si høyt at man har et barn som ikke presterer bra?, sier en annen.

«Osloelevene presterer best på nasjonale prøver», står det på hjemmesiden til Osloskolen.  «Osloelevene best i regning.»

Hun skal begynne på skolen og jeg leser statistikken på nettet og tenker det kanskje er bra hun begynner et sted der ikke statistikken er så god.

 

 

Jeg ser 11 år av Goksøyr & Martens på hovedscenen på Det Norske Teatret. Om etterdønningene året etter at en 11-årig jente har tatt livet av seg. Foreldrene skal ha møte med rektoren om opprettelsen av en minnedag for datteren. Vi sitter der i et stilas og titter ned på skolegården. Skolegården med syntetisk mykt underlag så barna ikke skal slå seg. Ser dem kjempe på alle menneskene. Læreren som gjør så godt hun kan. Mammaen. Pappaen. Rektoren. «Hvorfor lot dere henne ikke skifte skole?», roper mammaen en gang. «Du ville ikke la henne skifte skole!!?», roper hun til rektoren. «Du sa om hun skifter, da kan hun ikke komme tilbake.»

Skolen får betalt per elev har jeg lest . Hun går rundt der nede på scenen rektoren. Prøver å holde seg flytende, retter opp en sparkesykkel som har veltet. Ser på boligannonsen som læreren viser henne på mobilen sin. Og jeg lengter etter at det skal komme en rektor fra Kamerun inn. En som dommerne i Kim Longinottos Sister´s in law, som tar over nøkkelknippet, skjærer gjennom. Nei, sånn gjør vi ikke her. Gir klemmer til alle som trenger det. Alle de slitene voksne og alle barna. Alle sammen.

Det varer i en time og vi er kanskje 80 publikummere. På den største scenen. Og jeg ser den to kvelder på rad med forskjellige mennesker. Kveld nummer to sammen med vennene mine Oda og Dana. I flere timer etterpå snakker vi om det vi har sett. Forestillingen titter langt inn i meg. Åpner for noe som er der, men ikke er formulert.  Se her. Vi må se her. Dette er det vi står i. Vi snakker om lærere vi har hatt. Oda forteller om han som lot dem lage radio i kristendomstimen. Og jeg vil at alle skal se dette. Jeg snakker om den mange ganger, forestillingen. Gjenforteller den. Mennesker jeg forteller til snakker tilbake til meg.

80 personer i publikum per forestilling på hovedscenen, som egentlig har plass til 800. Det er et dårlig regnestykke. Men også et veldig bra et.

Og når jeg går ut går jeg med den samme takknemlige følelsen i kroppen som jeg hadde da jeg gikk ut fra legekontrollene da jeg var gravid første gang. Tenk at vi bor i et land der dette får lov å være viktig? At vi lytter til hjertet til hvert eneste lille kryp som skal komme. Sjekker at hun har det fint der inne. Gang på gang. Måler buen på magen med målebånd og skriver ned. Jeg ser scenearbeiderne tett på mens jeg går ut. Svartkledde. Kanskje er det like mange på jobb som vi var i publikum. Tusen takk, sier jeg til scenearbeideren. Tusen takk. Skjelven i kroppen. Som om jeg har vært gjennom en operasjon.

 

03 Om jeg trodde en blind gutt.jpg

 

11 år spilles igjen på Det Norske Teatret i mai 2018.

* Essayet om Robert Solow er skrevet av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge. Morgenbladet Nr. 45, 2017